Jeg bruker rundt halve dagen min foran en skjerm. Jeg sender e-posts, følger med på SoMe-trender, styrker algoritmer og oppdaterer excel dokumenter. Er jeg ment for å sitte foran en skjerm? Er jeg ment for å snevre mitt fokus inn på en firkantet lysende skjerm, som kobler meg fra min virkelige levende verden? Skjermen har blitt som et vindu jeg titter ut av, men som alltid er lukket. Uansett hvor mange ganger jeg banker, får jeg aldri virkelig kontakt med det som er på utsiden.
Som maskiner utfører vi våre oppgaver, men inni oss er vi laget for å føle, for å bevege oss i rytme med verden rundt oss. Mens jeg flyter gjennom dagens oppgaver, er det noe inni meg som roper etter mer. Jeg er ikke en maskin, selv om oppgavene kan føles som automatiske. Det er en lengsel i meg, en lengsel etter å kjenne den fuktige jorden under mine nakne føtter, vinden i håret og solstrålenes varme.
Det er som om kroppen min lengter etter å huske en verden jeg nesten hadde glemt. Foran skjermen blir kroppen min stille, som om den har glemt hvordan det er å leve, mens sjelen banker på innsiden av dette digitale fengselet. I dette digitale fengselet opplever jeg en rolig tomhet, en rastløshet som sitter dypt i meg. Kroppen min vil bevege seg, men tankene mine er fanget i stillestående klikk.
Kroppen min lengter etter å kjenne på tilhørighet og tilknytning til ekte mennesker. Ikke til et navn på en e-post adresse. Skjermen reflekterer meg, men bare et glimt av hvem jeg egentlig er. Den viser følelsene jeg velger å dele, men den kjenner ikke det virkelige hjerteslaget bak hvert tastetrykk. Om vi en sjeldent gang uttrykker følelser gjennom skjermen, bruker vi gjerne emojis - i stedet for en dyp forbindelse mellom mennesker. Vi skriver hjerter i meldinger, men har vi glemt hvordan det føles når vi deler og åpner våre ekte, pulserende hjerter? Skjermen gjør oss til observatører av våre egne liv, mens vi innerst inne lengter etter å delta, fullt ut og med alle våre sanser. Bak skjermen kan jeg kontrollere hva jeg sier, hvordan jeg fremstår, men den ekte meg, den som gråter, ler og føler, forsvinner litt mer for hvert klikk.
En digital verden, et levende hjerte
Jeg har, siden vår digitale verden trådde i kraft, vært en aktiv bruker. Den digitale verden har derfor naturlig blitt et aktuelt tema for meg å reflektere rundt. Det er tross alt blitt en del av livene våre. Vi, som emosjonelle vesener, må bruke teknologien som et verktøy, ikke som vår eneste virkelighet. Vi kan ha verden i skjermen, men vi må ikke glemme verden utenfor den. Det digitale landskapet gir oss uendelige muligheter, men vi må huske at vi er mer enn det vi kan kode inn i en skjerm. Vår sanne essens lever i øyeblikkene utenfor, i berøringen av en venns hånd, i lyden av fugler i vinden, i den spontane latteren vi deler ansikt til ansikt.
Ja, vi er blitt et innovativt digitalt samfunn gjennom skjermene. Dette gir oss mange muligheter. Samtidig må vi huske på at ikke alle klasserom har fire vegger. Vi var en gang oppdagere. Vi så stjernene og undret. Nå er vi fanget av kunstige lys. Når sluttet vi å la oss fascinere av den ekte verdenen? Når begynte vi å la denne strålende, pulserende verden gli forbi oss mens vi ser på skjermene?
Kanskje det er på tide å legge skjermen til side, ta av skoene og kjenne jorden under føttene. Snakke med en venn ansikt til ansikt, se solen synke i horisonten med eget øye, uten filter. Det er i de små ekte øyeblikkene at vi finner tilbake til hvem vi virkelig er.
For verden venter, levende og ekte-
og den er der for å undres over.
Comments