Første uken er over. Den var intens og lærerik. De første dagene var hard, ettersom både kropp og sinn var i gang med å venne seg til min nye livsstil. Ny plass, ny mat, ny informasjon, nye mennesker, nye omgivelser. Det var en enorm stor omvending.
Når alarmen ringer klokken 05, er jeg overraskende nok, veldig klar for å starte dagen. Dagene her gir meg mening. Jeg lærer noe nytt og kjenner på mestringsfølelse hver dag. Det er deilig å kjenne på. Jeg trives virkelig. Jeg føler meg også heldig som har fått muligheten til å møte så mange fine likesinnede mennesker. Jeg trives i de åpne og intellektuelle samtalene og i de filosofiske spørsmålene. Vi er 33 mennesker på ashramen. Vi bor sammen, spiser sammen, lærer sammen - og har ett felles mål. Jeg har også allerede rukket å bli glad i jentene som jeg deler rom med. Vi deler tårer, latter og tanker. Vi har hverandre, og det føles veldig fint 🤍
Men - det er mye tøffere en jeg så for meg. Både fysisk og psykisk. Livsstilen jeg lever, fører meg nærmere meg selv. Å vende fokuset så dypt innover, er tøft. Chanting og pusteøvelser, har i løpet av uken, skapt sterke emosjonelle reaksjoner i meg. En uforklarlig tristhet tok over kroppen min og tårene bare trillet. Uten at jeg visste hvorfor. Det var vondt på en god måte. Jeg tror underbevisstheten min jobber med traumene mine. Kroppen min våger nå.
Det er forståelig, men likevel merkelig at Ashramen har en slik effekt på sinnet mitt. Tankene er mer reflektert og interessante. Jeg begynner sakte å se sammenhengen mellom hvordan den eksterne verden påvirker min indre verden. Vi utvikler oss naturligvis individuelt på ashramen, men det er vanlig at det begynner å komme merkbare endringer etter uke én. Jeg synes det er interessant å forske i mitt eget sitt. Det er utrolig spennende. Både å være våken, men også å sove. Jeg drømmer mye om nettene- og jeg husker drømmene mine godt. Å være i live er en helt surrealistisk opplevelse.
Jeg gleder meg til den kommende uken!
Masse kjærlighet fra Ingvild Sætre💙
