Livet etter livet

Døden er noe jeg sjelden har brukt tid på å reflektere over. Det er heller ikke et tema man vanligvis snakker høyt om. Likevel er døden, fra øyeblikket vi blir født, like uunngåelig som livets begynnelse. Det er en del av vår eksistens, en like naturlig prosess som at vinteren gir plass til våren. Å leve fører uunngåelig til å dø.

Men hva betyr det egentlig å dø?

Hvorfor knytter vi så mye frykt til dette siste stadiet av livet? Kanskje er det frykten for det ukjente som gjør døden så skremmende, for ingen levende kan virkelig forklare hva det innebærer.

Jeg velger å se på døden som en overgang, ikke en slutt. Som vann som skifter form- fra flytende til damp, fra is til regn- forsvinner vi ikke, vi endrer bare tilstand. Denne tanken gir meg ro. Intuisjonen min hvisker at jeg ikke trenger å være redd. Det finnes en naturlig syklus i alt: fødsel, død og gjenfødsel, som vannets evige kretsløp.

Aldring, på samme måte, er en del av denne syklusen. Jeg synes aldring har en vakker sjarm. Det er kanskje lett å si som 27-åring, men hvorfor skulle jeg skjule det som viser at jeg har levd? Likevel ser jeg hvordan samfunnet, gjennom reklamer og sosiale medier, forsøker å få oss til å skamme oss over å bli eldre. Kremer for å redusere rynker, dietter for å "stoppe klokken," og hårfarger for å skjule grått hår- alt er rettet mot å maskere aldringens naturlige skjønnhet.

Men hva om vi endrer tankesettet vårt? Hva som vi ser linjene i ansiktet som vakre minner- spor av smil, latter og liv? Hva om vi ser det grå håret som visdom, en fortelling bare tiden kan gi oss? Jeg velger å omfavne aldring som livets vakre reise. Dalende, glitrende snø er like vakkert som grønne skinnende blader. Det ytre speiler det indre. Jeg ønsker å møte hver ny alder med takknemlighet, for å bli eldre betyr å få leve litt lengre.

I sommer deltok jeg på en workshop som skulle endre synet mitt på døden. Under en festival var jeg med på en "Deatsh-ceremony," en kraftfull visualisering av min egen død. Liggende på gulvet med øynene lukket, ble jeg guildet gjennom en opplevelse som startet med en intens smerte i brystet. Jeg kjente hvordan pusten stoppet, kroppen falt sammen og hjertet sluttet å slå. Alt ble svart.

Jeg visualiserte min egen begravelse. Familie og venner stod samlet og holdt varme taler. Jeg lå i kisten og betraktet livet mitt som om det var en film. Da jeg vendte tilbake til nåtiden, slo en enorm takknemlighet rot i meg. Jeg innså hvor mye jeg ønsket å leve- ikke bare eksistere, men virkelig leve.

For hva om den dagen kommer i morgen? Jeg vil ikke begrense meg selv av frykt for hva andre måtte mene. Jeg vil le til jeg gråter, danse som om ingen ser på, skrike til månen - ikke for å følge normene, men for å leve sant for meg selv. For livet, i all sin skrøpelighet, er verdt å oppleve i sin helhet.

Når jeg en dag skal dø, vil jeg være til stede i min egen kropp, kjenne overgangen som et siste under i livet. Intuisjonen min forteller meg at døden ikke er slutten, men en dør til noe nytt. Som vannet, vil jeg ikke forsvinne- bare ta en ny form.

<3 ingvild sætre

Fanget i lys og skjerm

Jeg bruker rundt halve dagen min foran en skjerm. Jeg sender e-posts, følger med på SoMe-trender, styrker algoritmer og oppdaterer excel dokumenter. Er jeg ment for å sitte foran en skjerm? Er jeg ment for å snevre mitt fokus inn på en firkantet lysende skjerm, som kobler meg fra min virkelige levende verden? Skjermen har blitt som et vindu jeg titter ut av, men som alltid er lukket. Uansett hvor mange ganger jeg banker, får jeg aldri virkelig kontakt med det som er på utsiden.

Som maskiner utfører vi våre oppgaver, men inni oss er vi laget for å føle, for å bevege oss i rytme med verden rundt oss. Mens jeg flyter gjennom dagens oppgaver, er det noe inni meg som roper etter mer. Jeg er ikke en maskin, selv om oppgavene kan føles som automatiske. Det er en lengsel i meg, en lengsel etter å kjenne den fuktige jorden under mine nakne føtter, vinden i håret og solstrålenes varme.

Det er som om kroppen min lengter etter å huske en verden jeg nesten hadde glemt. Foran skjermen blir kroppen min stille, som om den har glemt hvordan det er å leve, mens sjelen banker på innsiden av dette digitale fengselet. I dette digitale fengselet opplever jeg en rolig tomhet, en rastløshet som sitter dypt i meg. Kroppen min vil bevege seg, men tankene mine er fanget i stillestående klikk.

Kroppen min lengter etter å kjenne på tilhørighet og tilknytning til ekte mennesker. Ikke til et navn på en e-post adresse. Skjermen reflekterer meg, men bare et glimt av hvem jeg egentlig er. Den viser følelsene jeg velger å dele, men den kjenner ikke det virkelige hjerteslaget bak hvert tastetrykk. Om vi en sjeldent gang uttrykker følelser gjennom skjermen, bruker vi gjerne emojis - i stedet for en dyp forbindelse mellom mennesker. Vi skriver hjerter i meldinger, men har vi glemt hvordan det føles når vi deler og åpner våre ekte, pulserende hjerter? Skjermen gjør oss til observatører av våre egne liv, mens vi innerst inne lengter etter å delta, fullt ut og med alle våre sanser. Bak skjermen kan jeg kontrollere hva jeg sier, hvordan jeg fremstår, men den ekte meg, den som gråter, ler og føler, forsvinner litt mer for hvert klikk.

En digital verden, et levende hjerte

Jeg har, siden vår digitale verden trådde i kraft, vært en aktiv bruker. Den digitale verden har derfor naturlig blitt et aktuelt tema for meg å reflektere rundt. Det er tross alt blitt en del av livene våre. Vi, som emosjonelle vesener, må bruke teknologien som et verktøy, ikke som vår eneste virkelighet. Vi kan ha verden i skjermen, men vi må ikke glemme verden utenfor den. Det digitale landskapet gir oss uendelige muligheter, men vi må huske at vi er mer enn det vi kan kode inn i en skjerm. Vår sanne essens lever i øyeblikkene utenfor, i berøringen av en venns hånd, i lyden av fugler i vinden, i den spontane latteren vi deler ansikt til ansikt.

Ja, vi er blitt et innovativt digitalt samfunn gjennom skjermene. Dette gir oss mange muligheter. Samtidig må vi huske på at ikke alle klasserom har fire vegger. Vi var en gang oppdagere. Vi så stjernene og undret. Nå er vi fanget av kunstige lys. Når sluttet vi å la oss fascinere av den ekte verdenen? Når begynte vi å la denne strålende, pulserende verden gli forbi oss mens vi ser på skjermene?

Kanskje det er på tide å legge skjermen til side, ta av skoene og kjenne jorden under føttene. Snakke med en venn ansikt til ansikt, se solen synke i horisonten med eget øye, uten filter. Det er i de små ekte øyeblikkene at vi finner tilbake til hvem vi virkelig er.

For verden venter, levende og ekte-

og den er der for å undres over.